Risengryns-grød

Conrad Nicolai Schwach skrev engang et helt absurd dikt som het «Nyttaarsaften: en idyl.» Diktet er 20 sider langt og beskriver hver eneste lille ting som gjøres på en hypotetisk nyttårsaften i et prestehjem. Et forsøk på deklamasjon avslørte at diktet ikke er så godt å høre på, men heldigvis er det om ikke annet mathistorisk nyttig. Hver eneste lille ting som spises, når der spises, hva som spiser, hvem som spiser – alt ramses opp, slik som at presten drikker te mens han røker pipe og spiser tvebakker og goro. Seksten sider uti diktet kommer vi

… ind i den lysere stue
hvor den Risengryns Grød, bestrøet med den brune Kanel, alt
Dufted’ fra dækkede bord…»

Tenke seg til at jeg hadde tenkt å gjøre dette til verdens korteste lille innlegg, bare fordi jeg syns risgrøt er såtraurig. Kanskje det er fordi jeg ikke har tenkt på å omtale den som «Den Risengryns Grød!» Det har unektelig mer schwung over seg.

Uansett. Jeg har nå prøvd å finne ut litt mer om Den Risengryns Grød. Det står gresselig mye rundt omkring, på nett, men det er lite kildereferanser på gang. Ris dukker opp her og der så lenge det er trykte bøker i norden. Det eldste treffet jeg fikk da jeg søkte på risengryn er fra 1500-tallet. Utover 1700-tallet ble det stadig mer ris å få, trolig fordi den amerikanske risen så ivrig ble eksportert. Som regel kom 1700-tallsrisen fra Carolina, men innimellom dukker det også opp ris fra østen i kildene fra denne perioden. Etter 1800 averteres litt oftere enn før for ostindisk ris – den Hanna Winsnes selv foretrakk til karri.

Men bare fordi man har ris er det jo ingen selvfølge at man koker grøt!

Den eldste risgrøten jeg finner er en veldedig handling. 44 personer i Uldspindhuset i Christiania fikk Risengrød og oxestreg til julemiddag. Samtidig fikk 52 personer og noen unger på linspinneriet byggrynsgrøt og oksestek, så her var grøthierarkiet tydelig kommunisert.

Også Conradine Dunker spiste i barndommen stek og risgrøt til julemiddag. En reiseobservasjon fra Færøyene, som ble trykt i 1820, forteller om «Brudegrød, det er fine Boghvedegryn kogt i Melk og dertil Sirup; af mere formuende bruges og Risengryn». Også Gustava Kielland (f. 1800) skrev i memoarene sine om et bryllup hvor kokkekona «opøste i mange dybe Tinfade den Risengrynsgrød, som hun den hele Eftermiddag i sit Ansigts Sved havde staaet og uafladelig rørt i med Frygt og Bæven for, at den skulde svies i den kjempestore Gryde»

Risgrøt er altså alvorlige saker.

Grøt som skiller seg?

Tydeligvis hadde risen en tendens til å være sur. Den senere kokeboka Fornuftigt Madstel, (som mer kan sies om en annen gang) forteller at «Grynene skoldes i et par kogende vand, for at udtrække den syrlighed, der er i dem, og som ofte gjør at grøden skjærer sig».

Planen nå var å fortelle dere hvorfor risen er sur – men selv om jeg har lett en hel kveld, har jeg ikke funnet ut av det. Jeg tenkte først at det skyldtes at risen var upolert – men siden risen beskrives som hvit er det neppe derfor. Senere tenkte jeg det kunne skyldes måten risen ble polert på – men jeg klarte aldri å finne ut åssen denne poleringa skjedde. Kanskje syrligheta var noe som kom til under frakt? Kanskje den skyldtes fustasjene risen ble transportert i? Kanskje eldre rissorter var surere enn nye? Hvem vet!

Eller ligger ikke forskjellen i risen i det hele tatt, men i det at melka ikke er homogenisert? Jeg vet ikke, og jeg vet heller ikke åssen jeg finner ut at det. Dessverre.

Jaja. Jeg kommer ikke noe nærere svaret. Vi får klare oss med kunnskapen om hva man gjorde for å bøte på syregehalten: Hos fru Winsnes gjøres dette ved utvanning, tre runder med forvelling og, om man føler det trengs, et oppkok i melk.

Deretter, for fru Winsnes gadd ikke lage små porsjoner med grøt, koker man en halvkilo ris i 5 liter melk – det skal ta to timer.

Istedenfor smørøye rører man inn en skje smør og deretter noen korinter.

Sånn lager man risgrøt

Om vi skal dømme etter de skriftlige kildene var risengrynsgrøt en ganske ny rett, en rett som sikkert ikke alle hadde i fingrene. Kokebøkenes rolle ble derfor å formidle metodikken, de små tipsa og triksa som gjør grøten riktig god.

For å starte med den eldste: I 1831 ba Maren Elisabeth Bang sine lesere om å smøre grøtgryta godt med smør. Elleve år senere hadde hun lært ett og annet om risgrøt. Ikke bare kunne hun da gjengi tre ulike oppskrifter, men hun anmoda også leserne om å koke gryna i en slant vann før melka kom i «for at den ei skal lægge sig ved Gryden og faae en brændt Smag».

Men det gjorde ikke fru Winsnes, og derfor gjør ikke vi det heller.

1/2 dl ris skylles godt i kaldt vann. Skyll risen godt i kokende vann tre ganger.

Rør risen ut i 5dl helmelk og la det koke under stendig omrøring til det har konsistens som tykk velling.

Trekk grøten til side, rør inn en klatt smør og liten håndfull korinter og la den svelle for seg selv en liten stund.

Anretning

Winsnes pleier å fortelle åssen maten skal anrettes, og dermed er det en viss mulighet for at hun foretrakk å spise grøten uten annen tilsetning enn korinter. Jeg prøvde, og det var i grunnen godt – selv om jeg selv ville tilsatt ei klype salt om jeg fikk velge.

Om dette er for stusselig, kan du gjøre som prestefrua i Schwachs idylliske nyttårsaften og Bestrøe den med den brune Kanel. Maren Bang smaksatte en av risgrøtene sine med hakka mandler, og brukte sukker og kanel på alle variantene sine. I grunnen står du fritt til å bestrø grøten din med hva du bil. Smørøye har jeg riktignok ikke sett nevnt, men på ett eller annet tidspunkt må jo noen ha begynt med det også.

Maren Bang forteller forresten at du bør ha litt sukker i den vina eller øllen du skal drikke til risgrøt. Jeg snek meg unna alkoholen – det var midt på formiddagen og jeg ammer, men om du gir det et forsøk setter jeg pris på om du forteller meg åssen det smakte.

Tilsist:

Grøten ble riktig god, hvit og kremete, men grøt på en halvliter helmelk ble nok litt kraftige saker for min sarte mage. Dessverre.

Korinter i risgrøt var nytt for meg, men godt nok til at jeg gjerne gjentar suksessen.

Oppskrifta har ikke i noe salt, men det syns jeg den skulle hatt.

Hvorfor risgrøt skiller seg vet ikke jeg, men jeg blir glad om noen forteller meg det.

2 kommentarer Legg til din

  1. Hei
    Takk for morsom blogg. En liten kommentar om ris: Det ble faktisk importert ris til Norge allerede på 1300-tallet. Ta en titt her:

    https://www.khm.uio.no/blogg/mat/hvit-mos-et-alternativ-til-risengrynsgroten.html

    Hilsen Marianne Vedeler

    Liker

    1. datterdatter sier:

      Oi, se der. Takk for morsomt innspill.
      Og fin blogg, den skal jeg følge med på.

      Liker

Legg igjen en kommentar til datterdatter Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s