Agurker

I det siste har jeg lest en hel del om agurker. Dette skulle egentlig inn i en relativt nært forestående bloggpost, men jeg kjenner det ikke blir plass, og det kan vel hende at noen er interessert i agurker på litt mer generelt grunnlag. Å ha all agurkinfoen liggende i en egen post, gjør det også lettere for meg å vise tilbake til den ved senere anledninger.

Selv om det kommer tydelig fram i presentasjonen av meg og bloggen, føler jeg likevel for å presisere at jeg ikke har noen fysisk erfaring med landbruk over hodet. Det nærmeste jeg kommer landbruk er at jeg har potteplanter på kontoret, og akkurat nå ser selv de lovlig slappe ut. I håp om å få erfaring på et senere tidspunkt, har jeg riktignok tilbrakt flere år på venteliste til både parsell- og kolonihager i nærmiljøet mitt i Oslo, men det er ikke akkurat en prosess som er kjent for å gå raskt unna. Jeg får derimot inntrykk av at fru Winsnes hadde peiling på havebruk, og at hennes råd til agurkdyrkning dermed er basert på erfaring. Hun er grei sånn, fru Winsnes, at hun forteller når rådene hun gir er basert på noe hun har hørt, istedenfor noe hun selv har rukket å erfare.

I den første delen av boka, som handler om dyrking snarere enn tilberedning av mat, skriver hun at den som vil dyrke agurker på liten plass bør samplante med kål, fordi agurkene først rekker å bli store når kålen er høsta. Om noen som leser dette har erfaring med kål og agurker, setter jeg pris på om dere legger igjen en kommentar. Ellers anbefaler hun sine lesere å legge istykkerslått vindusglass under agurkene for at de ikke skal bli skada av å ligge på bakken. Noen ganger glemmer jeg hvor greit det er å leve i en verden hvor plast faktisk eksisterer.

Mer relevant. Verken Winsnes eller hennes forgjengere i kokebokforfatterkunsten sier noe om hva slags agurker de bruker. Det eneste de forteller sine lesere er hvor i modningsforløpet agurkene bør være til hver enkelt oppskrift. Selv når det handler om dyrking sier fru Winsnes bare Agurker, ikke sånn-og-sånn type agurker. (s. 20) All denne grublinga omkring agurker har gjort meg nysgjerrig på åssen agurker det egentlig var snakk om i Norge i denne perioden, og ikke minst nysgjerrig på agurkenes historie i Norge. Så her følger hva jeg har funnet ut så langt.

Først litt generelt om agurker

I Tacuinum sanitatis høster de agurkene gule.

Jeg har ikke funnet ut når man først begynte å dyrke agurker i Norge, men ifølge wikipedias agurkartikkel stammer agurken opprinnelig fra India, men ble spredd til Europa veldig tidlig. Typ antikkens Hellas og i alle fall før år 1000. Jeg ser for meg frydefult agurkknaskende vikinger på tokt.

Ved å søke meg gjennom det omfattende, men likevel ganske tilfeldige utvalget av bøker på bokhylla.no, ser jeg at agurker begynner å bli omtalt på norsk og dansk på slutten av 1700-tallet. Dette trenger ikke være noen pekepinn på når folk i Norge faktisk begynte med agurkdyrkning, det kan ganske enkelt skyldes at det sene 1700-tallet var en periode med stor interesse for moderne landbruk – og med stor interesse for å skrive om og dokumentere landbruket. Det kan altså godt hende at folk nøt sin agurk før dette, men at de ikke dokumenterte det i trykte publikasjoner.

Det kan også hende at de kalte agurkene noe annet tidligere, f.eks det latinske Cucumis, og at søkinga mi dermed ikke fanger opp tidligere resultater.

Modne agurker?

Giorgio Bonelli, Hortus Romanus  juxta Systema (1783-1816) Via denne bloggen her.

Jeg har aldri selv sett en moden agurk. Modne agurker er, såvidt jeg har lest (men ikke selv erfart) gule av farve og melne på smak. Johan Ludvig Mansa sin have-katekismus fra 1796 presiserer at agurkers modenhet «kan kjendes af deres gule Farve og Blødhed», noe som er relevant ettersom hans fokus er på hvordan man skal kunne hente såbare frø fra agurkavlinga si, og da bør jo helst agurkene være fullmodne. Ellers forklarer han også at agurker først bør sås når kirsebærtrærne har blomstra. Min egen pollendagbok fra i fjor sier kirsebæra hos meg på Sagene blomstra første uka i mai. Dessverre forteller ikke Mansa hvorvidt folk spiste agurkene grønne, eller om de venta til de hadde modna.

Christian Teilmans bok fra 1797, med det omstendelige navnet Anviisning til Norske Frugttræskoler at anlægge og vedligeholde : udfunden ved 25 Aars egenhændige Øvelse, og til almindelig Nytte bekiendtgiort, gir en pekepinn om at agurkene nok har blitt spist i alle fall delvis i grønn tilstand, ganske enkelt fordi det ikke var noen lett sak å få fullmodne agurker i norsk 1700-tallsklima. Han skriver at «Vi høste f.Ex alle Agurker hvert Aar, og faae af os har seet en moden Agurke»

Men folk trengte jo å få i alle fall noen få modne agurker om de ville ha frø av dem. Johan Michael Lund i 1785 at han i Øvre Telemark hadde «fundet Agurker av middelmaadig Størrelse, som dog ikke voxe uden Misbænke» Mistbenker (eller Misbenker, skrivemåten varierer) er en slags drivbenk som er oppvarma med gjødsel, for eksempel hestmøkk. Christopher Hammers Norsk Huusholdnings-Kalender 2 (1773) bruker endel tid på å forklare hvordan man lager mistbenker, og forklarer at denne dyrkningsformen er en forutsetning for å få agurkene modne. (Jeg har sett nevnt at Hammer i sin samtid fikk mye kritikk, men om denne kritikken var retta mot hans forhold til agurker, vet jeg ikke)

Og der slipper jeg agurkdyrkingsoppsporingstråden selv om det ikke er slutt på kildelitteraturen. Almindelig norsk havebog fra 1836, har en rimelig utførlig forklaring på åssen å dyrke agurker. Den er mye nærmere fru Winsnes i tid. I Almindeligt Huus- og Landapothek, eller Lægen i Nødstilfælde fra 1836 kan vi også lese at det er de grønne agurkene som spises. Og selv om dette ikke nødvendigvis gir noen fasit på hvordan man spiste agurker i tida før dette, er det en pekepinn. Og det er 1845 som er året denne bloggen handler om. Vi kan fornøyd slå oss til ro med våre grønne agurker. Ett sted sier dessuten fru Winsnes at agurkene ikke bør være fullmodne. Men bare ett sted.

Åssen agurker hadde man?

Som nevnt er det lite omtale av ulike agurksorter i de tidlige tekstene. Ett heldig unntak er Hammers Norsk Huusholdnings-Kalender 2 (1773). Han skriver på side 85 at det dyrkes flere ulike agurksorter. Han nevner både den gemene agurk, cucumis vulgaris sativus (som er den jeg i dagligtalen kaller sylteagurk, men som jeg ser på internett at også kalles Asie-agurk, et navn som er relevant for agurkoppskriftene jeg skal gi meg i kast med) almindelig lang-agurk (som er meg fremmed) og slangeagurk cucumis flexosus. At slangeagurken hadde fått sitt navn allerede på 1770-tallet gleder meg mer enn jeg tror dere kan forstå.

Om vi hopper mange år fram i tid, til 1836 og Almindelig Norsk havebognevnes i tillegg drueagurker som noe som vokser godt i Norge. Jeg vil gjette på at dette handler om små sylteagurker av den typen som syltes hele. Eller kanskje drueagurker bare er trillrunde.

Jeg burde kanskje lagt mer vekt på boka Forsøg til en grundig Veiledning i Frugt- og Kjøkkenhavedyrkning samt det simple Mistbænkdriveri, siden den er fra 1845, altså samtidig med Winsnes første husholdningsbok. En av de interessante sakene er nemlig at det plutselig nevnes nye og mer utlendige agurksorter og også agurker med mer vitenskapeliglydende navn. Der er russiske og brasilianske drivagurker, «den engelske Sion house» og ikke minst «den fortreffelige, fine og frugtbare, nye hvide Non Plus Ultra».

Giftige agurker

Esaias Fleischers bok Forsøg til en natur-historie fra 1792 doserer poetisk over late husmødre som lar agurker og eddik stå lenge i kobberfat «som man ellers bruger med Agurker, og andre Ting af Planteriget, for at give det en smuk grøn Koleur».

Også Hammer nevner denne praksisen:

For at give Agurker en smuk grøn Farve og Anseelse, lader nogle Ædikken faves grøn i en Messing Kjedel, hvori Agurkene lægges, men dette bør aldrig bruges, thi den Spanskgrøn, som ved Ædikken av Messingen er opløst, fordærver Menniskens Mave, svækker Helbreden, og foraarsager Colik, Durchløb, Svindsot, og mange andre Sygdomme (86)

Altså: Irrgrønne agurker fordømmes fra flere hold, men det ser ut til å ha tatt tid før praksisen faktisk tok slutt. Så sent som i 1831 anbefaler norges første kokebokforfatter, Maren Elisabeth Bang, denne metoden. Heldigvis har fru Winsnes valgt en annen løsning. Enkelte av oppskriftene hennes inneholder ørlittegranne salpeter, som skal ha samme effekt.

Når de ikke var farva giftiggrønne ser dog agurker i seg selv ut til å ha blitt oppfatta som helsefremmende. I alle fall nevner boka Almindeligt Huus- og Landapothek, eller Lægen i Nødstilfælde fra 1836 at grønne agurker er leskende og bra mot betennelser. Men dette har jeg bare lest i denne ene boka, og om vi skal holde oss på rette sida av fornuftig historisk metodikk, og det er vel det beste om man vil unngå dårlig omdømme, trenger vi ikke legge vekt på de helsebringende agurker. Det viktigste er jo uansett at suragurker smaker godt.

***

Forresten fant jeg denne festlige engelske agurkforma flaska eller lommelerka mens jeg satt og lette etter botanikktegninger. Den er visst fra 1780-tallet.

Advertisements

4 thoughts on “Agurker

  1. I mitt hode heter mistbenk mistbenk, fordi mist er tåke (Er det ikke det, da?), og i sånne drivbenker varma de opp med gjærende gress, gjødsel eller noe annet organisk, som liksom dampa og steg opp og varma plantene.

    Lik

    1. Aner ikke hva som er den etymologiske forklaringa på ordet. Vet bare at både misbænk og mistbænk brukes. Men tror jeg har sett misbænk litt oftere. I kildematerialet altså.

      Lik

    1. Jeg har tenkt jeg skulle lage en oversikt over de forskjellige matfarvene som går igjen i denne boka. I Velle Espelands bok «tippoldemors oppskrifter» gjengis en trelags Gelé farva med cochinelle. Prøver å se ut som ribbe. Men heldigvis er det fint lite koppersulfat.

      Hadde jeg støtt på reelt giftige oppskrifter, hadde det jo vært et dilemma. Eller. Det har på det vis skjedd før, da jeg prøvde Suffléoppskrifta fra Skyrim som ikke kunne følges til punkt og prikke og fortsatt være veldig spiselig. https://snusmumriken.wordpress.com/2015/06/18/solskinnssuffle-fra-skyrim/

      Men andre er jo modigere enn meg. Sånn som Norrønfilologens øl-brennevin-og-tobakks-drikk. Alt jeg har lest om hvor sterk kontaktgift man kan lage av tobakksvann hadde jeg vært litt skremt for å prøve den også: http://norronfilologen.blogspot.no/2016/08/jeg-drakk-moltke-moes-tobakk-og.html

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s