Som enhver vil ha lagt merke til, døde denne bloggen i møte med noen fuktskader i heimen og litt for høyt tempo i hverdagen. Pussig nok hender det at folk sier at de leser den, eller at de leste den og skulle ønske at den kom tilbake. Noen ganger fører den til at jeg får mailer med interessante spørsmål. Og på vårparten 2019 ble bloggen til og med nevnt i Dagbladet.

Altså måtte noe gjøres.

Siden jeg er mye bedre på å gjøreting sammen med andre enn alene, har jeg fra inngangen av 2020 invitert med mora mi på laget. Håpet er at vi skal utfylle hverandre. Mora mi er uendelig mye bedre enn meg på å lage mat, og har ikke mine mystiske kjøttmatsperrer. Samtidig håper jeg at jeg som historiker er litt bedre på det rent historiske, og at sluttresultatet blir bra.

***

Bildet øverst er en flintoe-draktstudie fra indre sogn og viser noen som leverer tilbake servise etter et spleiselag. Jeg skal innrømme at bildet er over tjue år eldre enn Winsnes sin kokebok.

Da sognedamene ble malt, hadde familien Winsnes nettopp flytta fra Trysil til Hurdalen, og for å holde dette innlegget noenlunde winsnesrelevant, lar jeg winsnesdattera Barbara gjengi en anekdote fra familiens flyttereise:

Vi overnattede paa Morskogen i en Hytte. Hele Gulvet blev bestrøet med Halm, og der blev vi spredt udover og indpakket for Natten. Mor og jeg fik den eneste Seng, og Far skulde jo ogsaa have det lidt finere og fik ligge paa en Krak. Vor tykke gamle Husjomfru fik ogsaa en smal Krak, og der var megen Spøg med, at hun vistnok vilde komme til at falde ned til Gaardsgutten, som laa i Peisen. Og ganske rigtig, midt om Natten hørte vi et Rabalder, efterulgt af et lystig «Velkommen, Jomfru!» fra Gaardsgutten. Jofruen blev yderst fornærmet over at være Gjenstand for vor Latter.

Kilde: Barbra Ring, Fra Hanna Winsnes’ prestegaard, Aschehoug, Kristiania 1911.