Når jeg ser på de ulike omelettoppskriftene i Hanna Winsnes’ kokebok blir det tydelig at enten jeg eller fru Winsnes har fått feil forklaring på hva en omelett er. Om hun har definisjonsmakten, og det har hun vel, for hun er faktisk Hanna Winsnes, så vet i alle fall ikke jeg hva en omelett er for noe. 

Den eneste fellesnevneren ser ut til å være at de inneholder egg, og at de er desserter og sikkert er gode med rød saus til. I innledninga skriver hun at de stekes på “temperatur som til hvetebrød”, altså 175 eller 200 grader, og at de kjapt faller sammen og derfor må spises med en gang. Forresten mente Knud Knudsen at ordet omelett burde oppnorskes til Pannekake.  

Så langt så greit – eller ugreit. Ganske diffust i grunnen. 

Det står ikke hva slags form omelettene stekes i, annet enn at det virker som om det er i ovnen. Siden et par av oppskriftene ser ut til å ligne litt på finske pannekaker enn på vanlige omeletter, var det finsk pannekakemetodikk jeg til slutt landa på i dette første omelettforsøket. Varm stekepanne i stekeovnen. 200 grader. At det var det jeg valgte betyr naturligvis ikke at det er den eneste framgangsmåten jeg kunne valgt. Det finnes epleomeletter rundt om på internett som er stekt i helt andre typer former og inneholder helt andre ingredienser, og det er sikkert greit det og.

Men her har dere altså det jeg endte opp med: Epleomelett stekt som finsk pannekake:

Andre oppskrifter

Etter litt leting har jeg sett epleomeletter omtalt både som noe franskt noe og som norsk tradisjonsmat og som noe bestemor lagde. Bestemor sin ligner mistenkelig på Arne Brimi sin, men om det er bestemor eller Brimi som har herma er ikke godt å vite.

Jeg har ikke funnet noen epleomelett i litteraturen, og det er jo alltid litt skuffende, men jeg har funnet en haug forskjellige varianter. Noen kompliserte og noen veldig enkle. Epleomelettene har nemlig slentra rundt i kokebøkene helt fra vi begynte med kokebøker i Norge, men jeg mistenker at det aldri er blitt noen riktig populær rett. Kanskje fordi det er litt mas og krever litt forberedelser, særlig Winsnes sin versjon, for den krever ovnsstekte epler. Litt mas og forberedelser er jo vel og bra om resultatet er verdt det. Men jeg tenker at kanskje det ikke er det her, for selv om dette ble godt så var det jo ikke spektakulært godt.

Mangelen på litterære epleomeletter har fått meg til å vende meg til 1900-tallskokebøker når jeg har skulle finne ut åssen man spiste omeletten. Både Lolly Ræstad og Olaug Løken serverer det som dessert etter karrysuppe og jeg tror på at det kan være godt. Kanskje vi kan slenge sammen en om vi noen gang kommer så langt at vi lager forloren skilpadde.

Oppskrift

Oppskrift til to personer: 

• 2 epler, stekt hele i ovn. (du trenger 53 g av eplemosen)
• 53 gram sukker
• 2 eggeplommer
• 2 eggehvitter
• mindre enn 1/3 sitron (skall og saft) (smak til)

Framgangsmåte

• Pisk 2 eggehvitter
• Pisk eggeplommene, sukkeret og eplemosen og en skvett sitron/sitronskall.
• Bland sammen
• Sett stekepanna i ovnen på 200 grader. Pensle panna med smør, hell i røra og stek i ca 10 min, eller til den er småbrun på toppen.

Jeg aner ikke hva slags epler jeg brukte, men de var små og smakssterke og ganske syrlige. Og så kom de fra bunnpris. Etter en svingom på 200 grader i ovnen hadde det krympa betraktelig og gitt fra seg en god del saft.

Det er jo ikke mye framgangsmåte å skildre her.  Jeg piska hvittene først, satt på komfyren med stekepanna i. Deretter veide jeg opp eplemosen og piska den sammen med egg, sukker og sitron til det ble eggedosisaktig. I grunnen var denne epledosisen god nok til å kunne være en dessert i seg selv. Den ville vært veldig god blanda med litt piska krem, for eksempel, men det er en digresjon. Etter å ha skåret hvittene inn i eple-sukker-eggeplomme-og-sitron-blandinga smurte jeg den varme stekepanna med smør og satt den i ovnen.

Da den kom ut igjen etter ca 10 min, var den fortsatt enormt luftig. Den sank sammen under deling, og av en eller annen grunn tok jeg syltetøy på da jeg spiste den første porsjonen. Jeg gjorde nok det fordi jeg liker syltetøy, fordi jeg leste en reiseskildring fra 1877 eller noe som snakka om omeletter med syltetøy, og fordi Winsnes foreslår rød saus til.

Ved nærere ettertanke og en porsjon til ble det klart at epleomeletten klarer seg fint på egenhånd.

Vurdering:

Fikk jeg det til? Sånn ca. Den ble faktisk passelig stekt. At panna var varm før røra kom i gjorde at den ble stekt fra begge sider, og det igjen gjorde at den var ganske grei å dele opp.

Var det godt? Ja jammen. Det at eplene var stekt i ovnen gjorde at det ble ordentlig med eplesmak, og sitrona (jeg tok litt mindre enn oppskrifta) framheva eplesmaken på en bra måte.